Demokrati og rettigheter

Venezuelas ”kafkaiske” kaos

Ingen har hørt eller sett noe til Hugo Chávez på over en måned. Likevel signerer han dokumenter og utnevner ny utenriksminister. Om man ikke visste bedre, kunne det vært fristende å tro at det er en novelle av Franz Kafka, og ikke nyheter i utenriksspaltene, man har foran seg, skriver Kristian Tonning Riise i Bergens Tidene.

Kristian Tonning Riise

Publisert: 29. januar 2013

Av prosjektmedarbeider i Civita og forfatter av boken Diktator i forkledning, Kristian Tonning Riise

Ingen har hørt eller sett noe til Hugo Chávez på over en måned. Likevel signerer han dokumenter og utnevner ny utenriksminister. Om man ikke visste bedre, kunne det vært fristende å tro at det er en novelle av Franz Kafka, og ikke nyheter i utenriksspaltene, man har foran seg.

Siden 11. desember har det vært tyst fra Venezuelas snakkesalige president. Chávez’ nærmeste ministre hevder hardnakket at presidenten er på bedringens vei, og samler krefter etter behandling for den ukjente kreftsykdommen.

Så frisk skal Chávez være at han underskriver dokumenter, og gir politiske instrukser. Tirsdag 15. januar annonserte visepresident Nicolás Maduro at Chávez hadde utnevnt Elías Jaua som ny utenriksminister. Jaua er tidligere visepresident og tapte nylig guvernørvalget i Miranda mot Henrique Capriles, opposisjonens kandidat ved presidentvalget i oktober.

Dokumentet som erklærte at Jaua var ny utenriksminister, var underskrevet av Chávez og på underlig vis datert Caracas 15. januar. Opposisjonen har påpekt at Chávez i så fall må være et av få mennesker som kan være to steder på samme tid. Chávez befinner seg som kjent på et sykehus i Havanna.

Spørsmålet alle stiller seg nå, er: Hvem er det egentlig som styrer Venezuela? Senest 22. januar kunne Jaua fortelle om et møte med en leende og vitsende Chávez som ga nye politiske ordre. En skeptisk opposisjon lurer på hvorfor Chávez ikke kan hilse nasjonen hvis han er frisk nok til å samtale med sine ministre.

Få, om noen, statsledere i verden tilbringer mer tid på TV-skjermen enn Hugo Chávez. Det er derfor vanskelig å se for seg at Chávez hadde latt muligheten til å adressere nasjonen passere, dersom han virkelig er så frisk som mange hevder. Chávez sitter altså neppe oppreist i sykesengen og leser saksdokumenter.

I en artikkel i Washington Post 21. januar ber journalisten Jackson Diehl leserne se for seg at samme scenario utspilte seg i USA.

”Se for deg at Barack Obama var ute av stand til å gjennomføre edsavleggelsen på mandag og ikke hadde blitt sett eller hørt på en måned. Se for deg at visepresident Biden informerte nasjonen om at Obama, selv om han var isolert på et utenlandsk sykehus, skulle fortsette å være president og innsverges på en senere, uspesifisert dato. Anta at forespørsler fra republikanerne om å få informasjon om presidentens tilstand ble avvist, samtidig som Biden og ledende demokrater flokker seg sammen med utenlandske ledere for å diskutere en mulig overgang”, skriver han innledningsvis i sin kommentar.

Denne enkle, men svært treffende analogien gir en god illustrasjon på den absurde situasjonen i Venezuela. Samtidig forteller den ikke så rent lite om demokratitilstanden i landet. Scenarioet som utspiller seg nå, er umulig å se for seg i noe annet demokrati.

Hemmelighetskremmeriet rundt Kim Jong-ils helse i løpet av hans siste leveår var det ingen som stusset noe særlig over. Nord-Korea er så vilt og totalitært at det er lite som overrasker. At man nå ser et lignende hemmelighetskremmeri i Latin-Amerikas nest eldste demokrati sier mye om maktkonsentrasjonen i Chávez’ ”deltakende demokrati”.

Debattinnlegget stod på trykk i Bergens Tidene, tirsdag 29. januar 2013.

Relatert

Kristin Clemet

Vi trenger ikke en moraliserende stat

Moralsk kritikk bør primært formuleres av sivilsamfunnet. En moraliserende stat vil i verste fall undergrave respekten for statens viktigste oppgaver, som blant annet er å lage lover og regler.

Likestilling og feminismeNæringsliv

Theodor Barndon Helland

Ikke bare-bare med tette bånd og korporatisme

Korporatisme kan være problematisk og til og med gå i interesseorganisasjonens disfavør, hvilket den tidligere lederen i Norsk tjenestemannslag ser ut til å mene.

DemokratiInstitusjoner og forvaltningDemokrati og rettigheter

Eirik Løkke

Militær motstand er det eneste som kan redde demokratiet

Ettergivenhet i møte med tyranner er farlig. Ukrainas beste diplomatiske kort er å påføre Putin så store militære tap at lysten til å fortsette aggresjonen dempes.

ForsvarspolitikkDemokrati og rettigheterForsvar og sikkerhet

Torkel Brekke

Ikke la deg lure av de store fortellingene om krenkelser og diskriminering. De river oss fra hverandre og bidrar til radikalisering.

Våren er her. 17. mai nærmer seg. Fortellingen om den norske nasjonen og grunnloven, smelter sammen med konfirmasjoner, feiring av ungdom og musikk fra russebusser.

IdentitetspolitikkPolitikk og samfunnDemokrati og rettigheter

Eirik Løkke

Det er politikere – ikke dommere – som bør bestemme retten til abort

Det USA trenger, er levedyktige kompromisser, slik vi har i Europa. Slike kompromisser skapes i politikken – ikke i domstolen. 

USADemokrati og rettigheter

Theodor Barndon Helland

Første eksempel på forvaltningskorporatisme?

Det er ikke «grunnpilarene i det norske arbeidslivet» som angripes, slik Arvid Ellingsen påstår. Det er potensialet for maktkonsentrasjon i én enkelt interesseorganisasjon – LO – som tematiseres.

IdeerDemokrati og rettigheter